Her kommer en MEGASTOR oppdatering hvis du orker å lese. Første del er litt generelt, mens siste del er mer detaljerte tanker fra dagene ting har skjedd.
"Hope for Children"-prosjektet og min jobb
* Mandag, onsdag og fredag: 14:00-16:00 og 17:00-19:00.
* Tirsdag og torsdag: 14:00-16:00.
* Lørdager: 8:00-16:00 har blitt oppført som fleksible.
Thao Dan Social House jobber med å hjelpe barn med dårlige kår, barn som blir misbrukt eller har stor risiko til å bli misbrukt og utnyttet. De støtter barn slik at de ikke faller ut av samfunnet. De støtter også barn som er flinke på skolen, men må droppe utdanningen pga manglende finansiering. (Med forbehold om jeg forstod det rett).
På ettermiddagene i Thảo Đàn har vi to klasser hvor de frivillige underviser. Jeg har den yngste klassen med elever fra 8-15 år, mens Alexandra har den eldre klassen med elever på rundt 13 år. Grunnen til denne fordelingen var fordi jeg kan vietnamesisk og kan dermed forklare kidsa mye lettere enn det Alexandra kan. Den eldre klassen skjønner mer engelsk, så da var det best sånn.
Jeg kom til HCMC på mandags formiddag [16. juli], men startet ikke på jobb før tirsdagen. Den første dagen jeg kom på jobb [17. juli] var vi 7 frivillige til sammen. 5 av dem var fra et program som heter CET fra USA eller noe. Vi fant ut at dette var for mange, så de underviser morgentimene, mens AIESEC underviser ettermiddagstimene. I løpet av de 7 jobbdagene mine har vi også fått 2 nye frivillige via AIESEC som jobber med Alexandra og jeg. Andrea fra Kina jobber med meg, mens Alina fra Kina jobber med Alexandra. Den yngste klassen varierer mellom 6 og 11 unger, mens den eldre klassen varierer mellom 3 og 11 unger.
I løpet av disse 7 jobbdagene, var den første dagen som lærer verst. De to første dagene på jobb observerte jeg bare fordi de frivillige som hadde klassen fortsatt var der (Daniel og XinHui). Jeg har aldri vært noe interessert i å være lærer. I tillegg har jeg følt at jeg er sykt dårlig på å forklare og lære bort. Derfor visste jeg at dette kom til å bli en megastor utfordring og noe som kom til å utvikle meg noe sykt. I og med at jeg føler selv at jeg er så dårlig på det, var det kanskje på tide å jobbe med det. De siste dagene følte jeg at ting har blitt mye bedre! Mange av ungene er veldig flinke. De kan være litt ukonsentrert på noen dager, men da har vi bare leker for å aktivisere dem. Første jobbdagen som lærer følte jeg meg useless.. Jeg følte meg som den verste failuren ever. Men nå føler jeg at jeg begynner å få teken på det! Det er en fantastisk følelse! I tillegg hjelper det veldig at Andrea og jeg jobber sammen! Allikevel har jeg allerede opplevd en berg- og dalbane av følelser. Så mye frustrasjon, men samtidig spennende. Ungene tester tålmodigheten min som bare det.. Noen hører på. Andre hører ikke på. Noen ganger skjer det så sykt mye på en gang. En unge drar i meg, en annen unge roper på meg fra det andre bordet, en unge som sitter foran meg spør spørsmål. Det er utfordrende og håndtere. Hvem tar jeg først?! Tar de etter rekkefølge. Kanskje den andre føler seg nedprioritert. Blir snurt. Ja. Mye liv da i allefall.. Har btw en kid som er eldst i klassen som jeg blir veldig oppgitt over. Han følger ikke med i timen, og hver gang jeg tester han ser han etter hjelp fra de yngste i klassen. På den måten lærer han jo ingenting!!! Frustrasjon...
Hittil har jeg prøvd ulike læremetoder. XinHui, som var tidligere intern til klassen min, hadde skrevet ned sin læreplan. Jeg valgte en av temaene for å repetere den første timen med dem. Jeg har lært dem nye ord, utvidet vokabularet til et tema (f. eks. lært dem flere ord for kroppsdeler som de ikke har hatt), høytlesing av ordene, hatt aktiviteter hvor de må matche f. eks. tegning av kjole med ordet kjole, aktiviteter hvor de må fylle inn bokstaver som mangler i forskjellige ord, hatt leker hvor jeg peker på gjenstander og førstemann må løpe opp og skrive ordet på tavla, leker hvor jeg allerede har skrevet forskjellige ord på tavla og førstemann løper og slår på ordet får et poeng, en lek som heter «Stop the bus», en lek jeg kaller «the clapping game» som går ut på at vi går gjennom dager, måneder og tall mens vi sitter rundt i ring med hendene oppå hverandre, en og en klapper på den neste mens vi teller, når vi kommer på 7/Sunday/July/December må vi enten dabbe eller ta på hodet og si «Up». Ofte har taperne måttet enten squate 15 ganger eller snurret rundt i ring 10 ganger. Jeg måtte snurre rundt i ring 10 ganger og holdt på å kollapse… Fy søren, så svimmel jeg ble!
Ellers planlegger jeg ofte timene samme dag like før timen. Er jeg produktiv en dag planlegger jeg timen kvelden før, men det har ikke skjedd like ofte som jeg skulle ønske. Hehe. Men det går greit! Jeg skulle ønske jeg kunne ha planlagt litt bedre da jeg var i Norge, men jeg ser også at jeg ikke kunne ha gjort det annerledes. Jeg visste ikke nivået i klassen og hva de hadde gått gjennom, så kunne ikke akkurat planlegge i hytt og pine. Gjorde meg opp noen tanker osv da, så det var greit. Det som også har vært litt utfordrende er at vi er veldig frie til å sette opp vårt eget opplegg. Vi har en bok vi kan se på, men jeg føler ikke akkurat at det er til så mye hjelp. Jeg føler ikke at læreplanene mine er konsistente nok, men jeg prøver mitt beste. Akkurat nå er et av målene mine å få de til å snakke i litt lengre setninger. Tidligere har de for det meste lært ord og utvidet vokabularet sitt. Jeg vil også at de etterhvert kan skrive en litt lenger feedback. Vi starter ofte feedbacken med: "Today, I am ____." De fleste skriver bare: "Today, I am happy" fordi det er det de har lært. Vi har ei jente som skriver mye mer. Ho er veldig flink. Jeg vil etterhvert at de kan skrive f. eks.: "Today, I am ___, because ___."
Bosted
Tidligere skrev jeg om at jeg valgte å bo på Saigon Backpacker Hostel. Jeg fikk plutselig beskjed om at Saigon Backpacker Hostel hadde veggdyr og for å sikre min trivsel lurte de på om jeg ville flytte over til Vitamin Smiles Hostel. «SEFF», tenkte jeg med en gang. Jeg har bodd med veggdyr i Auckland, New Zealand, tidligere og det var et helvete!!! De er til og med verre enn mygg, ifølge meg selv..I 6 uker skal jeg bo på Vitamin Smiles Hostel. Det er inkludert frokost, så det er gull! Frokosten er så god også! Man kan velge mellom vietnamesisk rett eller ikke. Hittil har de servert forskjellige vietnamesiske retter hver dag. Jeg tenkte at jeg skulle bytte til ikke-vietnamesisk når jeg har spist en rett 2 ganger, men jeg har fortsatt ikke det! Den ikke-vietnamesiske retten består av enten toast med 2 egg, eller toast med peanøtt smør og syltetøy. I tillegg får man banan til frokost og gratis vann ellers. De første dagene bodde jeg på rom i hovedbygget med 11 andre. Etter dette flyttet jeg til nabobygget og deler rom med 5 andre. Jeg likte egentlig 12-mannsrommet best, men normalt bor AIESECere i nabobygget fordi vi er der i lengre perioder og betaler mindre.
De ansatte på hostellet er så sinnsykt koselige også. Spesielt 2 av dem, Danny og Bo. Natt til 20. juli dro vi ut med dem. Var sykt artig kveld! Haha. Og Alexandra og jeg har hatt et par gode samtaler med Bo. Håper jeg får bli bedre kjent med henne. Ho er så kul og chill! I tillegg sa Danny at han skulle vise oss et bra og billig marked en helg vi hadde tid! Han er også sinnsykt hyggelig å prate med!
Transport
For å komme til jobb tar jeg enten buss eller Grab. Jeg har tatt mest buss, som er det billigste alternativet. Som student får du bussbillett til 2000 VND (=ca 0.92 NOK!!!!), ellers betaler du 6000 VND (=ca 2.77 NOK!!!).En ting jeg ikke tror jeg har fortalt, er at da jeg dro ut med Stockholm-gjengen, lånte jeg trench coaten til Stine. Da vi kom tilbake til hotellet tok jeg av kåpen og la den i kofferten til Stine (tror jeg). Tenkte jeg var så smart som gav tilbake kåpen med en gang, men så dum som jeg var, tok jeg ikke ut lommeboka mi… Dette kom jeg ikke på før flere timer på flyet fra Stockholm til Bangkok. Da var det allerede for sent i og med kåpen var i Stines «check in»-baggasje.. MEN!! ALLIKEVEL hadde jeg av en eller annen rar grunn tatt ut «Bank Norwegian»-kortet mitt. Det som var igjen i lommeboka var egentlig bare debet kortet, skolekortet, sølvringene mine og 100 USD (som jeg husker). Dvs. at jeg ikke har skolekortet mitt her.
I begynnelsen brukte jeg «Student ID»-appen for å bevise at jeg var student. Det gikk greit første gangen, men har vært litt problematisk noen ganger. Én gang var det også en mann som gjorde veldig motstand. Han sa at man måtte ha studentbevis fra Vietnam for å bruke rabatten. Da jeg sa på vietnamesisk at vi allerede har tatt bussen uten noe problem tidligere ble han vanskelig. Jeg vet ikke om det var fordi han allerede hadde sagt at det ikke gikk, om han ble overrasket over at jeg snakket tilbake eller om han faktisk snakket etter reglene, fordi siden da er det ingen som har tatt oss på det. En av de bussansatte sa også at jeg måtte ha et fysisk kort. Alexandra foreslo at jeg bare skulle ta et kort med bildet mitt på fordi de ikke sjekker så nøye uansett, så jeg har brukt førerkortet mitt siden da.
Siden det er regnsesong i HCMC, har vi også benyttet oss av Grab noen ganger til skolen. Jeg har også benyttet meg av Grab ellers. Grab er en app som er, ut ifra det jeg har forstått, det samme som "Uber". Uber gikk ut av markedet i Vietnam for ca 2 måneder siden, fikk jeg beskjed om. Det er mange ulike typer Grab man kan velge mellom. F. eks. GrabBike, GrabTaxi, GrabCar. GrabBike er mopeder som plukker deg opp og kjører fra sted til sted. Det er ganske chill! Ikke så dyrt og kjører forbi bilene.
Venner
Wow, det er så mange hyggelige folk å møte i verden! Jeg kom med en gang i kontakt med forskjellige folk fra «Incoming Preparation Seminar» som vi hadde med AIESEC (les mer om hva det er under hvis du er interessert). Spesielt kom jeg fort i kontakt med ei som heter Alexandra fra Tyskland, men studerte i Nederland. Vi fant ut at vi skulle jobbe i samme prosjekt, startet å snakke litt sammen før jeg kort tid senere sa til henne: «We’re going to be besties». Det beste av alt er at vi søren meg har blitt besties også! Det er så sjukt! Vi har klaffet så sinnsykt bra sammen og snakker høl i huet på hverandre. Vi er så like på mange måter og det er så sinnsykt lett å prate med henne. Vi deler alt og ingenting av tanker og erfaringer. Vi deler tanker som vi ikke føler vi kan dele med andre, akkurat som besties gjør. Vi dro til og med ut, bare oss to, til en skybar og danset. Vi drakk bare 2 drinker til sammen. Sykt gøy! Jeg blir litt sjokkert og samtidig glad over å allerede finne en ny bestie, fordi det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre mens jeg var på utveksling to ganger, men klarte ikke helt å gjøre det på samme måte. Jeg møtte seff veldig mange kule og forskjellige folk, men ikke noen som jeg bondet med på samme måte som jeg har gjort med Alexandra. Jeg er så glad for at vi jobber på samme sted også!!Bortsett fra Alexandra har jeg også funnet mange andre hyggelige folk! Jeg reise til Vũng Tàu med Alexandra, Alina (nevnt tidligere), Andrea (nevnt tidligere), Angelika (fra Kina), Alisa (fra Taiwan). Leewei (fra Malaysia) og Zé (fra Portugal). Disse skal jeg også dra med til Đà Lạt (field trip i regi av AIESEC) med mange andre interns. Vi skal være 37 stk som drar sammen! Andre folk utenfor «Vũng Tàu»-squaden er folk fra rommet til Alexandra: Sinead (fra Irland), Maria (fra Brasil), Youssef (fra Egypt). På rommet mitt bor for øyeblikket Andrea, Angelika, Alisa (fra Tyskland) og Nour (fra Egypt, men bor i Dubai). Alina skal flytte inn snart. Alle disse folkene er veldig hyggelige! Noen henger jeg med mer enn andre, noen har jeg snakket mer med enn andre og mange av dem har jeg hatt mange fine samtaler med.
Generelle tanker så langt
Wow. For noen dager det har vært, og som tiden flyr!! Jeg har vært i Vietnam i 26 dager. 7 av dem har jeg vært på jobb. De første 2 dagene observerte jeg bare. Jeg har selv vært lærer i 5 dager!Det har vært mye inntrykk, jeg har vært veldig sliten og samtidig har jeg fått opplevd litt av vært! Alt har vært veldig spennende, og jeg vet ikke engang hvor jeg skal starte. Vietnam er jo et helt eget kapittel i seg selv, og jeg skjønner at vestlige folk får kultursjokk fordi det er så stor forskjell fra vår kultur.
Det har vært mye inntrykk fordi det å jobbe som lærer, med barn og i et annet land er veldig nytt for meg. Jeg har jo to kids hjemme (mine yngste søsken) som har tatt mye energi, men flere kids er å dra det til et helt annet nivå! Er litt usikker på hvordan jeg egentlig skal håndtere dem, men prøver bare mitt beste og vil dem det beste.
Jeg har vært veldig sliten fordi jeg har sjonglert mellom mange forskjellige språk. Jeg gjorde allerede det mens jeg var med familien. Jeg snakker vietnamesisk med foreldrene og slektningene mine, snakker engelsk med kusina mi og familie fra USA og Canada, og norsk med søsknene mine. Det er mye ord å holde styr på! I og med at jeg kan vietnamesisk «så bra», har Thao Dan (der jeg jobber) sett på meg som en veldig god ressurs. Jeg har blant annet sittet i et møte som tolk og det er ei som jobber derfra som vil at jeg skal ha ekstra «undervisning» med henne etter skoletid (les mer detaljert under hvis du er interessert). Ungene sier hele tiden at jeg må snakke vietnamesisk fordi det er lettere, men jeg sier alltid at de må trene på å snakke engelsk. Hver gang jeg snakker engelsk med noen er det alltid unger som roper: "Hun klarer å snakke vietnamesisk!"
Ellers har jeg fått opplevd litt av hvert ved å dra på weekendtur, dratt ut med forskjellige folk, hengt med folk og spilt kort på hostellet, spise lunsj i shady bakgater. Bare det å leve hverdagslivet i Vietnam er en opplevelse i seg selv. Crazy trafikk, moped som frakter en løs hund, pruting, handle mat, ikke vite om man kommer til å bli matforgiftet eller få diaré i nærmeste framtid, hygiene, om toalettet er moderne eller et hull i bakken, drikke te og smoothie med eksotiske og spennende smaker som man ikke har hjemme. Ja.. Rett og slett bare alt!
Jeg er veldig spent på de kommende ukene. Tiden går så fort, og jeg vedder på at jeg kommer til å sitte igjen med: «OMG! TIDEN GÅR SÅ SINNSYKT FORT! JEG ER SNART/FERDIG ALLEREDE!!» Jeg håper at jeg ser utvikling i elevene mine, samtidig som jeg får opplevd alt jeg vil oppleve og skaper mange gode minner! Men igjen så stresser jeg ikke med å reise rundt i Vietnam heller, fordi Maria og jeg har snakket om å backpacke i Vietnam i framtiden. Og hvis jeg lever et langt og sunt liv kommer jeg garantert til å dra tilbake til Vietnam.
«Live»-tanker der og da
På noen av dagene har jeg skrevet «der og da»-tanker. Hvordan jeg opplevde den eksakte dagen som et friskt minne. Det kan bli litt mye, men hvis det er interessant for deg, er det bare å lese i vei![16.07.18]
Da var dagen kommet for at lille meg igjen skal ut i den store verden for meg selv! Etter å ha vært i 16 dager med familien som har behandlet meg som en prinsesse, var jeg litt bekymret over hvordan det skulle være å bli selvstendig igjen. Alt har seriøst blitt servert på sølvfat. Jeg har ikke brukt noe penger bortsett fra når jeg skal spandere eller gi i gave til familiemedlemmer. Bare jeg sier at jeg har lyst på eller liker en rett eller frukt får jeg dette servert enten samme dag eller dagen derpå. Uttrykker jeg bekymring eller trenger hjelp med noe, blir det fikset nesten med en gang. Jeg har seriøst undret litt på hvordan man i huleste skal bli selvstendig igjen? Jeg vet jo seff at jeg klarer det. Det er bare det at jeg har følt meg som en liten kid i hjembyen til mamma og pappa fordi de fikser alt for meg. Mvh Vymi, 26 år.
Etter å ha fått den siste ekstra hjelpen av familien min, var jeg plutselig på egenhånd. Vi har litt familie fra USA (inkludert stetanta mi) som skulle til Ho Chi Minh City for en natt den 16. juli. Noe som var perfekt for min del, fordi jeg måtte til HCMC den 16. juli også! Jeg satte på med dem. Bilen startet ferden litt før 4-tiden på morgenen. Turen var laaang, men jeg hadde bare sovet i litt over 1 time på forhånd, så jeg bare dævvet skikkelig gjennom nesten hele bilturen.
Sjåføren min kjørte meg helt til Vitamin Smiles Hostel! Jeg var ikke fremme før litt over 13-tiden. Det var sykt digg å komme rett på døra, men etter dette var jeg alene FOR REALS... Planen videre var å dra på Incoming Preparation Seminar (IPS) som egentlig startet kl 12:30. IPS er en av de tingene AIESEC jobber for å oppnå som en av sine standarder. I dette seminaret går man blant annet gjennom forventninger til internshippet, kulturen i landet og AIESEC.
For å komme dit måtte jeg laste ned og ordne detaljer på "Grab".. Bare det å fikse Grab å komme seg til møtestedet var en god mestringsfølelse i seg selv! Første gangen jeg brukte dette! I tillegg var sjåføren min sykt hyggelig, og vi hadde en god samtale gjennom den 25-35 minutters lange turen vår til et sted som heter Lattea Milk Tea.
På IPS møtte jeg et par andre som er i samme prosjekt som meg, i tillegg til mange andre som er i andre aktive prosjekter i Vietnam for øyeblikket. VELDIG HYGGELIG! Jeg syns også at IPS var overraskende bra organisert. Jeg er egentlig generelt overrasket over at AIESEC FTU i HCMC har organisert dette bra. Jeg forventet at det skulle bli myeee mer problemer enn det har vært av en eller annen grunn.
 |
| IPS. Vi ser på en YouTube-video om vietnamesiske nummere. Haha. |
Akkurat nå er jeg så sliten i hodet at jeg vet ikke helt om noe av det jeg skriver gir noe særlig mening, men jeg vil oppsummere dagen som veldig fin! Jeg har ofte satt meg tilbake, observert, smilt, tenkt: «Jeg er søren meg her. Så spennende!!!» Jeg er dødssliten nå, men ville bare skrive ferdig tankene mine for dagen. Det har vært veldig spennende i dag! Jeg får et lite kick av å oppleve nye ting og klare å gjøre ting selv! Jeg har blitt kjent med ei fra Tyskland som heter Alexandra. Vi kommer til å jobbe på samme sted i samme prosjekt, så jeg ser veldig frem til dette! Jeg føler at vi allerede har klaffet ganske bra, så jeg tror vi kommer til å ha det veldig gøy i løpet av de neste ukene!
[17.07.18]
Wow for en dag det har vært!! Så sinnsykt mange inntrykk!!
Dagen startet rolig med inkludert hostel-frokost. Deretter bar det videre med bussen til Thao Dan Social House med Alexandra. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente da jeg endelig skulle møte klassen. Alexandra hadde fortalt meg litt, så jeg hadde noen tanker, men ikke helt eksakt heller. Da jeg kom hilste jeg på manageren til skolen, om jeg kan kalle det en skole.
Lunsj i en random bakgate før første jobbdag! Sykt billig og god mat! 35 000 VND (= ca 16 NOK) for min rett!
Ellers var ungene veldig søte i dag! Mange av dem var ikke sjenerte i det hele tatt. Det blir gøy å bli bedre kjent med dem og ikke minst lære dem engelsk! Alt i alt var dagen virkelig spennende, men samtidig veldig energikrevende med så mange nye inntrykk!
 |
| Spanderer te til oss selv etter min første dag på jobb! :D Man finner alltid en måte å belønne seg selv på. Hehe |
[18.07.18]
Andre observasjonsdag og siste dag for internsene som har hatt de to klassene på Thao Dan; Daniel og XinHui, før Alexandra og jeg skal ta over. Dagen i dag gikk for det meste til bare gøy, lek og bilder. Det var mye energi og bråk.
 |
| Bilde med gamle og nye interns! |
 |
| Farewell party for Daniel og XinHui. |
[19.07.18]
De tidligere internsene har da offisielt sluttet i «Hope for Children»-prosjektet og tiden er inne for at de nye tar over. I dag var min første dag som engelsklærer. Planen min for første dag var:
* 2:00-2:15: Introduksjon av alle inkludert meg; Navn, alder, nasjonalitet.
* 2:15-2:35: Repetisjon av ord fra temaet «klær». Spørre kidsa: «What is this?» Få de til å svare: «This is ___.»
* 2:35-3:00: Lære nye ord innenfor temaet «klær».
* 3:00-3:15: BREAK
* 3:15-3:45: Lek: Tegn klærne og ordene. Få ungene til å matche.
* 3:45-4:00: Feedback session hvor de skriver hvordan dagen har vært.
Om planen var skuddsikker? Ikke søren… Jeg underestimerte kidsa, tror jeg. (Og jeg overestimerte tegne- og skriveskillsa mine. Det var forferdelig) Det endte med at jeg gikk gjennom alle ordene for klær. De sa at de allerede hadde lært disse ordene. Jeg spurte: «Men husker dere dem?»
Dem: «Ja.»
*Testet dem, men de kunne ikke*
Meg: «Jeg vil at dere skal øve og repetere disse ordene for å huske dem.»
I tillegg var noen av ordene nye også. Fikk de til å skrive ned ordene. Engelsk og vietnamesisk. Vi gikk gjennom dem og leste de høyt. Hele planen min, bortsett fra feedback session, var gjort ferdig den første timen... Jeg holdt på å freake ut. Hva i huleste skulle jeg gjøre nå?! Alle de andre internsene sa at det tok så sinnsykt lang tid å lære kidsa ting. Grunnen til at det gikk så mye fortere for meg var rett og slett fordi jeg snakker vietnamesisk. Da skjønte de mye bedre og fortere. Jeg måtte improvisere. Fort. Jeg lærte dem: "Hvilken dag er det i dag?"-sangen som vi pleide å ha på barnehagen/barneskolen. Jeg oversettet den til engelsk. Syngeskillsa mine er jo hvertfall enda verre. Hahah! Så teit det var. Den siste timen ble mer fri. Jeg ba de tegne hva de ville og skrive det engelske ordet ved siden av. Noen var aktive, noen ville ikke, noen vimset rundt. Ei skrev og tegnet nesten alle tingene. Ho er så flink i forhold til de andre. Og de andre gadd ikke å engasjere seg heller. Det var frustrerende, men gikk greit.
 |
| XinHui har tidligere bedt kidsa skrive feedback, så jeg gjorde det jeg også for å se hvordan de hadde det. |
Etter timen følte jeg meg så useless.. Så hjelpesløs. Elendig. Første dag som lærer var søren meg utfordrende. Jeg var så usikker på hvordan jeg skulle lære bort. Om de skjønte noe. Om jeg var bra nok. Prøvde å ikke bruke altfor mye vietnamesisk med dem. Kommentar flere ganger: «Kan du ikke bare snakke vietnamesisk? Så er det lettere for begge parter.» Jeg måtte forklare dem at jeg var her for å lære de engelsk, for at de skulle bli flink på engelsk. Dessuten er engelsk lettere å snakke for meg enn vietnamesisk. Følte ikke at jeg helt klarte å balansere språkbruket. Det ble mye vietnamesisk. En annen kommentar: «Kan vi ha fri i dag? Jeg er så sliten.» Hva skal man liksom svare på det? Jeg sa at jeg ville at de skulle bli flink på engelsk, og da må vi lære. Det var utfordrende å få kidsa til å høre på til tider. Få dem til å gjøre ting. Noen nektet fordi de var sliten. Jeg prøvde å oppmuntre dem. Gikk ikke alltid. Dessuten er det forskjellig nivå på dem, så jeg er usikker på hvordan jeg skal tilpasse timen osv. Noen er så flink at de blir ferdig med aktivitetene på null komma niks. Er redd for at det blir for kjedelig for dem. At de ikke får nok utbytte. Samtidig er det noen som nesten ikke kan noe engelsk i det hele tatt.
Jeg var så sliten i dag. En av de tyngre dagene. Alexandra hadde også utfordringer. Det beste med dagen i dag var at Alexandra og jeg dro og drakk en «bøtte» te etter timen og delte våre utfordringer og frustrasjoner. Det var godt å snakke ut om det. Og spesielt at jeg ikke var alene om dette. Jeg er så glad for at jeg har Alexandra overalt. På jobb, på hostellet. Det er så rart å tenke på, fordi jeg egentlig skulle jobbe et annet sted og bo på et annet hostell. Skjebnen førte oss garra sammen. Haha! Men ja.. En siste tanke for dagen: Jeg skjønner seriøst ikke hvordan andre interns som ikke snakker vietnamesisk klarer seg ass. Når JEG, som er vietnamesisk-talende, sliter med frustrasjon og utfordringer.. De andre sliter jo enda mer enn meg. Kidsa skjønner jo ikke dem engang, i tillegg til utfordringer med læremetoder. Ka fan.. Har egentlig ikke noe jeg skulle ha sagt.
 |
| Belønner oss selv med en "bøtte" te etter en veldig utfordrende dag. |
[20.07.18]
I dag var en litt annerledes dag. I og med at de av en eller annen grunn oppfatter at jeg er rutta på vietnamesisk-engelsk og er dermed en superbra ressurs for alt og alle, så spurte manageren til Thao Dan om jeg kunne joine et møte med en potensiell partner for å være tolk. Føler meg ikke akkurat flink nok til å jobbe som tolk, men jeg sa jeg skulle prøve. Alexandra skulle ta over timen min, så jeg måtte gå gjennom planen min kjapt med henne. Før og etter tolk-møtet holdt Alexandra og jeg timen sammen. Det var veldig bra! Mye bedre enn gårsdagen!
 |
| Feedback session i dag. |
Tolk-møtet var søren meg utfordrende. Jeg måtte skjerpe alle sanser, kropp og sjel. Ok, jeg måtte for det meste bare skjerpe hjernen og hørsel. Jeg brukte 200% hjernekapasitet!!! Og når jeg sier at jeg bruker mer enn 110% hjernekapasitet, da er det mye skal jeg si deg!! Ikke det at det er ordrett, men you know what I’m sayinn.. Det var maaange nye ord jeg aldri hadde hørt om. «Sosialt arbeid»-ord +++. Jeg prøvde så godt jeg kunne. Det var mange ganger jeg holdt på å space fordi hjernen min jobbet på høygir, men jeg måtte skjerpe meg. Jeg kunne ikke space. Noen ganger måtte jeg be dem repetere, men det var vanskelig. Hjernen min var så fjern noen ganger at jeg ikke engang skjønte konteksten av det vi snakket om, eller om vi i det hele tatt svarte på spørsmålene som var stilt.. Det var en annen der som også hjalp til å oversette, men han slet også.
Etter vi var ferdige i Thao Dan var jeg glad. Nå kunne jeg endelig puste ut. Rante litt til Alexandra. Slappe litt av. Jeg følte meg både elendig og bra. Elendig fordi jeg ikke følte jeg nådde helt opp på tolk-møtet. Bra fordi jeg prøvde mitt beste, og den delen av timen Alexandra og jeg holdt var bra. Vi samarbeider bra sammen også! Og ikke nok med at jeg ble med i tolk-møtet. De spurte meg også om å oversette en PowerPoint de pleier å sende til partnerne sine om Thao Dan Social House. Jeg sa jeg skulle prøve, men etter å ha sett på det blir jeg helt ør i hodet. Så mange nye ord. Vet ikke om jeg oversetter riktig engang. Jeg har bare gjort det halvveis.
[24.07.18]
Uka startet bra. Undervisningen har blitt bedre! Det var bare den første dagen som lærer som var ille siden jeg aldri hadde gjort noe lignende før. Selv om ungene hele tiden spør om de kan få fri, sier at de er slitne og er ukonsentrerte har det gått mye bedre enn sist etter min mening! Det er ikke like tungt. Noen dager er selvfølgelig mer slitne enn andre, men sånn er det. I tillegg startet Andrea og Alisa å observere klassene våres! De kommer til å jobbe med oss fra og med neste uke, så det blir toppers!
 |
| I dag var det kroppen/kroppsdeler som var temaet. |
Det er ei som jobber i Thao Dan som har hatt lyst til at jeg skal ha «ekstra undervisning» med henne utenfor skolen. Jeg skjønte ikke hele opplegget fordi det var så mange nye ord på vietnamesisk, men ut i fra hvordan jeg forstod det så skulle vi møtes og forbedre engelsken både snakkemessig og høremessig. Ho ville først 3 dager i uken. Det var snakk om helga, men jeg kommer mest sannsynlig til å reise i helgene eller finne på noe i helgene, så det passet dårlig. Ellers pleier internsene å finne på ting sammen, og jeg vil prøve ut BJJ her, så dagene går i et kjør! Men etter litt fram og tilbake klarte jeg å avtale at vi kan møtes på tirsdager. Jeg ble enig om noe jeg ikke skjønte helt 100%, men pytt pytt..
Så i dag jobbet jeg fra 14-16:00-ish. Jeg var i Thao Dan til ca over 17:00. Ho sa vi skulle møtes kl 17:00, men dukket ikke opp. Endte med at internsene gikk til bussholdeplassen og ventet. Rundt 17:30 ringer ho meg og beklaget for at ho var sen. Ho plukket meg opp, vi dro videre til et sted for å spise middag; Pho. Her snakket vi til rundt 20:00, før jeg måtte dra videre. Jeg hadde planlagt å dra på et event med Alexandra, Sinead og Yousef etter dette.
Jeg var sååå sliten etter møtet! Her måtte hjernen min jobbe på høygir for å følge med. Akkurat som på tolk-møtet brukte jeg 200% hjernekapasitet! Jeg må fokusere så mye, fordi det er så mange nye ord. Det er sykt bra for begge sider da, fordi jeg får øvd på vietnamesisken min, mens ho får øvd litt på engelsken sin etter hvert. Men etter et par timer hvor hjernen jobber konstant på høygir blir det veldig slitsomt.
Jeg føler at jeg klager over at jeg er sliten hele tiden, men det er søren meg ikke bare bare å finne seg til rette i et nytt land altså! Jeg har bodd i 4 forskjellige kontinenter i hele mitt liv, så dette vet jeg veldig godt. Allikevel er det slitsomt hver gang! Men det er veldig spennende, og jeg har det selvfølgelig veldig gøy også. Jeg blir kjent med mange nye og spennende folk. Ser mye rart og spennende. Og alle de mestringsfølelsene man får. Og opplevelsene. Bare det å klare og handle, dra fra sted til sted, finne venner, leve rett og slett. Samtidig tror jeg at det er noe ekstra når det kommer til Vietnam, fordi jeg føler jeg må jobbe så mye hardere for å følge med og å skjønne vietnamesisk. De dagene jeg er sliten driver jeg og surrer så sinnsykt mye med alle språk og å snakke generelt. Driver og snakker litt norsk til Alexandra i ny og ne også... Men men. En setning jeg fikk av Simen som jeg likte veldig godt, og som jeg bruker for å motivere meg selv ofte er: "Læring skal gjøre vondt og irritere kognitivt." Det holder meg positiv. Når det gjør litt vondt og irriterer kognitivt vet jeg at ting er riktig. Det er sånn det skal være når man lærer og utvikler seg selv.
No comments:
Post a Comment