Presentasjon for ca 50 kidz om New Zealand

Fra forrige innlegg skrev jeg kanskje én kommentar på at jeg skulle skrive om en ting jeg gjorde for å komme meg ut fra komfortsonen min allerede i år. Denne erfaringen gjorde meg så sinnsykt lykkelig! Jeg er så glad for at jeg accepted challenge.

Det hele startet med at Vyvy kom til meg og spurte: "Chi Hai. Når er det du drar tilbake til Trondheim?"
Meg: "Fredag, åssen det?"
Vyvy: "Ååå! Det er jo perfekt!"
Så begynner ho å fortelle at de har om New Zealand i engelsken. Læreren spurte om de kjente noen som har dratt dit, og da sa Vyvy selvfølgelig at jeg har vært der. Læreren lurte dermed på om jeg kunne holde en liten presentasjon om hvordan det er å være utvekslingsstudent i New Zealand.
Da Vyvy spurte meg, fikk jeg først noia. Skal jeg holde presentasjon for hele klassen til Vyvy?! Jeg sa jeg måtte tenke litt på det.

Det endte opp med at jeg konkluderte med at jeg faktisk måtte accepte challenge. En av de første tingene jeg gjør i år for å komme meg ut av komfortsonen. Why not? Jeg måtte bare gjøre det for mine egne vegne, og for å være et forbilde for Vyvy. Noe av meg ville også gjøre henne stolt og vise henne at ho ikke trenger å være redd for å presentere. På en indirekte måte somehow.

Da jeg sa til Vyvy at jeg skulle gjøre det og fikk vite sånn ish hva jeg skulle snakke om, sier ho: "Du skal forresten presentere for 3 klasser." WHAAAT?! Noiaa..!! Dette hadde ho ikke sagt noe om, men pytt pytt. Får vel bare gjøre det da.

Da dagen kom hadde jeg sittet lenge oppe på natta for å lage powerpointen som jeg skulle gå gjennom. Jeg tror jeg sov i sånn 4 timer før jeg skulle presentere. Jeg brukte ganske lang tid på å bli ferdig, fordi jeg gjorde alt mulig rart. Leste tilbake på gamle blogginnlegg og måtte finne bilder derfra fordi jeg ikke hadde noen bilder på pc'en lenger, mimret litt, søkte, var så usikker på hva jeg faktisk skulle snakke om. Jeg ville jo at det skulle bli bra! New Zealand er jo babyen min! My precious!

Jeg gikk til skolen med Vyvy og Yumi. Kom fram til skolegården. Noen av vennene til Vyvy hadde fått med seg at jeg skulle snakke om NZ, og spurte om jeg var nervøs. Jeg var vel egentlig mest spent. Jeg hadde ikke engang øvd på presentasjonen min. Jeg lagde den ferdig og tenkte jeg skulle presentere med et lite hint av improvisering. Jeg var også redd for at kidza var sinnsykt utålmodige, ikke ville høre på meg, kaste egg på meg eller noe. Kanskje ikke kaste egg delen da, men.. Haha. Tenkte tilbake på den tida da jeg var på barneskolen og lærern hele tiden måtte hysje på elevene, siden de ikke ville oppføre seg.

Utrolig nok gikk presentasjonen over all forventning!! Det var helt utrolig! Lærerne hadde samlet hele trinnet, ca 50 kidz, for å høre på presentasjonen, sånn at jeg slapp å presentere 3 ganger. Alle satt der helt rolige, fulgte med og stilte spørsmål. De var så engasjerte! Jeg prøvde å få inn noen elementer av interaktivitet i presentasjonen min sånn at de ikke skulle sove eller noe. Spesielt da jeg snakket om sesongene i NZ og Norge er helt omvendt. Jeg hadde tatt med 2 forskjellige bilder fra forskjellige sesonger og spurte om noen klarte å gjette hvilken tid disse var fra. Hånd etter hånd i været. Helt utrolig!

Powerpointen min :D

Siste foil var spørsmål. Læreren sa: "Nå burde dere virkelig utnytte muligheten til å spørre masse spørsmål, siden vi har vært så heldig å få besøk av en som har vært utvekslingsstudent i New Zealand." Nok en gang hånd etter hånd i været. De spurte meg om alt mulig rart. "Hva er det rareste du opplevde?" "Hva er det beste du opplevde?" Så du ditt, så du datt? Masse! Ble imponert over at de hadde så mange spørsmål også, og samtidig glad. Nysgjerrige barn. Det liker vi! Læring er bra!

Ca 50 kidz!!!!

Jeg møtte på en mannlig lærer etter presentasjonen på vei hjem. Han hadde fått feedback på at presentasjonen var bra fra kidza.
Han: "Det var synd jeg gikk glipp av det, fordi jeg måtte skru [et bordtennisbord]."
Vyvy: "Ja, det var synd for deg."
Hahah. Aww. Søs ass. <3

Etter fullført oppdrag gikk jeg hjem smilende. Og egentlig resten av dagen smilende når jeg tenkte på det. I f#¤"%%¤ made it! Den mestringsfølelsen. Helt herlig! Det minnet meg på at jeg må komme meg mer ut av komfortsonen. Det er terrifying, men når det er gjort, sitter du igjen med den beste følelsen ever. Mestringsfølelsen. You can really do what you set your head into! Selvom det er ikke alle ting jeg er like flink til å "just do it", men når jeg først gjør det, så angrer jeg så og si aldri.
Livserfaring er GULL!

Da vi skulle legge oss fortalte jeg Vyvy at jeg var så glad. Ho lurte på hvorfor jeg var så glad, og jeg svarte fordi alle var så engasjerte og flinke i dag. Dette bestemmer ho seg for å filme via Snapchat og sende til vennene hennes. Ho fikk sykt mye bra feedback. Det var en som svarte at det var jeg som var den flinke. Flere som sa at jeg var flink. En i klassen som sa at jeg inspirerte han til å dra til utlandet en gang i fremtiden. Det gjør meg så innmari glad!
Herregud!! Lykkerus. Vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive det, fordi jeg ble så innmari glad!!! Elsker den følelsen, at jeg har bare lyst til å hoppe og skrike!!!

Jeg LEVER!

Det har snart gått 3 år siden jeg var på utveksling i New Zealand. Sinnsykt mye har skjedd siden sist, og jeg er ganske sikker på at jeg har forandret meg mye i løpet av de siste par årene. Jeg har tenkt flere ganger på at jeg skal prøve å blogge litt om hverdagslige ting. Bloggen heter jo Project Awesome Life! Plattform for å blogge om alt mulig rart, men jeg har rett og slett ikke prioritert det. Det er litt synd, for jeg syns det er ganske artig å se tilbake på hva jeg har gjort og åssen tanker jeg har hatt på det tidspunktet. Dette blogginnlegget kommer til å handle om alt mulig rart. Hva jeg har gjort, oppnådd, tanker, hva som skjer videre. Advarer at det kan bli rotete, men jeg følte bare for å skrive om alt mulig rart akkurat nå!

New Zealand var mitt andre langtids utenlandsopphold (Mitt første var på Bali: http://ajourneyinparadise.blogspot.no/). New Zealand var herlig. Jeg skal være ærlig å si at det ikke var 100% mitt ideelle opphold. Jeg ønsket å møte folk som jeg kunne være venner med for livet og oppleve masse sammen. Det gjorde jeg uheldigvis ikke, men jeg møtte veldig mange forskjellige og hyggelige folk som jeg hang med litt her og der. Aldri noen ordentlig faste. Alt i alt var oppholdet mitt sinnsykt verdt det fordi jeg lærte så mye! Mange av vennene mine vil si jeg er ganske eventyrlysten. NZ er et av mine favorittland (drømmeland siden jeg var yngre pga. en serie som heter The Tribe) og jeg er glad for at jeg fullførte en slags barndomsdrøm ved å utveksle dit. All erfaring er så verdt det. Både på godt og vondt. Jeg var så heldig og fikk oppleve så mye forskjellig i NZ!

Etter NZ var neste mission: Fullføre siste år på bachelor. Dette året valgte jeg også å søke om å bli Vice President of Outgoing Professional Internships 14/15 i AIESEC Trondheim. Verdens største internasjonale studentorganisasjon som jobber med å utvikle lederskap gjennom utveksling. Jeg fikk rollen som VP (Vice President)! Før jeg i det hele tatt søkte måtte jeg vurdere ut i fra om jeg ville bli VP eller komme inn på master med en gang. Om jeg ble VP kunne jeg ikke ta opp fag for å få godt nok snitt til å komme inn på master. Jeg fant ut at jeg ville utforske lederegenskapene mine fordi jeg er jo væren (stjernetegn, haha)! Det står i stjernetegnet at vi skal være den "fødte leder". Følte ikke jeg hadde noen leder i meg i det hele tatt, så jeg måtte bare utfordre meg selv. Jeg ville også få praktisk erfaring.

Termen min i AIESEC... Where to start? Jeg lærte så sinnsykt mye. AIESEC gav meg så mye. Det er så vanskelig å skulle ramse opp spesifikke ting på hva jeg lærte. Jeg lærte mye om meg selv; hva jeg er flink på og ikke. Utfordringer i team work, hvordan man jobber med personer, hvordan type personer jeg trives med og ikke, hvordan man takler utfordringer generelt og med personligheter. Jeg lærte mye om lederskap. Prøvde meg litt fram her og der. Hva er god lederskap? Hvordan styre og bygge et team, hvordan administrere, traine og motivere. Jobbet etter det jeg selv trodde var rett. Det var helt ærlig tøft til tider. Masse å gjøre og ble sliten av at AIESEC hele tida var i tankene mine. Hvordan gjøre ting bedre? Hvordan er jeg som leder? Klarer jeg meg bra?
Alt var verdt det. Ting gikk som sagt ganske bra, og utrolig nok kapret jeg 2 awarder på ACHIEVE 2015 i Oslo (AIESEC-konferanse); en til teamet mitt og en personlig. Jeg husker jeg ble helt ordløs. Jeg hadde aldri i livet forventet at jeg skulle vinne. Jeg husker at EB'en (Executive Board) ble enige om å nominere meg. Jeg var smigret, men tenkte aldri jeg skulle vinne, fordi jeg følte ikke at jeg hadde gjort noe extraordinary, og at de andre lokalkomitteene var sikkert bedre. Jeg fikk sjokk begge gangene navnet/teamet mitt var ropt opp. Jeg trodde seriøst at AIESEC UiO skulle vinne fordi de virket så store. 2 gangen fikk jeg min personlige award. Jeg husker Aafke sa noe med: "This person is one of my favourite persons. Or not that the others aren't. But she is. She has inspired me so much..... She thinks differently and isn't afraid of trying new things".. Noe i den duren. Nå er det sinnsykt lenge sida føles det ut som da, så husker det jo selvfølgelig ikke eksakt. Men jeg tenkte den gangen at jeg var hvertfall ikke denne personen som ho snakket om. Da navnet mitt ble ropt opp ble jeg speachless. Jeg begynte seriøst å grine. Vyni sa til meg: "Jeg trodde du skulle grine etter første awarden din jeg! Men da du grein etter andre gangen så var alt normalt." She saw it coming. She knows me too well..

ACHIEVE 2015

Jeg fullførte bachelorgraden min i økonomi og administrasjon til slutt (høsten 2015), fordi jeg manglet et fag. Wops.. Skoleåret 15/16 brukte jeg til å ta opp fag for å komme inn på masteren. Det var nå jeg skulle være seriøs. Ta opp alle de dårlige karakterene mine. Det var nå det gjaldt. All or nothing. All or no master.. End of Trondheim..
Dette skoleåret skulle også gå til å tjene litt penger. Jeg følte jeg hadde jobbet veldig mye frivillig og fått mye nyttig erfaring, så det var på tide å tjene litt penger og få annen type erfaring.

Det er litt morsomt å tenke tilbake på høsten 2015. Det er vel det semesteret som jeg har festet mest i hele mitt liv. Jeg har aldri vært noe særlig hardcore festemenneske, men det var noe med akkurat det semesteret der. Jeg fant folk jeg trivdes godt med, folk hypet hverandre, vi ble gira og endte opp med å dra ut. FOR OFTE... Go AA Squad!! Dette gjorde vi nesten hver helg, og det kunne være 2, og til og med 3 ganger i uka. (Cavasøndag er farlig) Resultatene fra eksamene var ikke helt ideelle, uheldigvis.. HELDIGVIS var det ikke for dårlig heller, fordi jeg forbedret alle fagene jeg tok opp! HELDIGVIS altså..! Ellers hadde nok muligheten min for masterplass vært borte for lengst.
Våren 2016 var skjerpings! Det var siste semesteret jeg kunne forbedre meg selv. Det var virkelig now or never. Jeg så alvoret. Hvis jeg ikke klarte å heve snittet mitt, kom jeg ikke til å komme inn på master i Trondheim og jeg hadde ikke engang en plan B. Jeg endte med å søke i Bodø, Kristiansand og Stavanger også, men det var virkelig ikke noe jeg ville. Det var bare kriseplan, absolutt ikke noe jeg ville i det hele tatt. Målet mitt var i det minste B i snitt på de fagene jeg tok opp. Ikke høyere, fordi jeg alltid har vært dårlig på å satse og tro på at jeg kan få en toppkarakter... Men vet dere hva?? Jeg klarte søren meg B i snitt på det fagene jeg tok opp! På vårsemesteret var det kriging for å prøve å nå toppkarakterer, og jeg fikk A, B, B og C! Jeg tror de resultatene som kom først var B, B og C, og jeg var litt lei meg for at jeg ikke hadde klart å få B på alle. Men plutselig kommer PKV-karakteren! Min første og eneste A! Det var ufattelig herlig! Jeg nådde målet mitt om B i snitt på fagene jeg tok opp vårsemesteret! Jeg klarte det søren meg! Og det verste var at eksamenene mine var: fredag, mandag, onsdag, fredag. Jeg var helt utslitt da jeg var ferdig! Det var samtidig en herlig følelse. Jeg hadde gitt alt, og nå kunne jeg ikke gjøre annet enn å vente. Ellers var det ikke bare seriøse greier våren 2016. Jeg dro til Berlin med Anja, My My, Hannah, Runa, Hege, Andreas og Stian. Det en fantastisk bra tur! En tur jeg aldri kommer til å glemme! :D :D :D

En ting jeg vil bruke plass til å skrive om er faktisk 24 års bursdagen min. Den var helt utrolig. Over alle forventninger! Hver bursdag prøver jeg å være diskré. Prøver å gjemme meg litt bort, fordi jeg syns det er så sinnsykt kleint med oppmerksomheten rundt min egen bursdag. Jeg syns det er så kleint når alle skal begynne å ta hensyn og gi meg supermasse oppmerksomhet fordi det er bursdagen min. "Hva vil du gjøre?" "Du kan bestemme fordi det er din dag?" "Hadde du sagt at du hadde bursdag hadde jo flere kommet!" Jeg vet jeg er sykt weird der, men jeg vil ikke at bare pga det er bursdagen min så skal jeg få ekstra oppmerksomhet. Jeg vil at folk skal gjøre det når og hvor som helst, og gjøre som de vil. Jeg vil at folk skal komme fordi de har lyst til å henge med meg. Liker ikke tanken om å bruke "bursdags"-kortet for å få folk til å bli med å gjøre ting med meg.
Dagen startet med at jeg dro og trente. Kom hjem. Dusjet. Var døsig. Hang med folk ute i stua. Plutselig ble alle borte. Jeg tenkte jeg skulle gå inn på rommet for å ta på meg en genser, fordi det var kaldt. I tillegg tenkte jeg å ta en powernap. Rolig dag. Niiice. Ikke så stor oppstyr. Chill. Plutselig hører jeg Nina spørre: "Hvor er Vymi?" Jeg kjapper meg med å ta på meg genseren, går ut og skal til å si: "her", og skvetter som bare det av at Nina holder en kake og roper: "KAKEEEE!!!" Jeg ser hodene til Luna, MyMy og Stefan dukke inn. Fikk sykt sjokk. WHAT?! De hadde planlagt overraskelse med kake! Det var helt utrolig! Vi skjærer opp kake, og plutselig får jeg beskjed om å sette meg ned foran TV'en. Folk snakker noe om YouTube. Jeg lurer på hvilken video de skal vise meg. Lurer i 2 sek på om noen har lagt video, men tenkte det var umulig, og var spent på hvilken video de skulle vise meg. Så for meg en video med minions som synger bursdagssangen. Plutselig dukker bilde av Vynis YouTube bruker opp, og jeg skjønner at ho har søren meg lagd en video til meg... Jeg fikk så sjokk, ble rørt og begynte å grine allerede før videoen var satt i gang...
Under hele videoen grein jeg som bare det. Jeg ble så sinnsykt rørt av alle de som gadd å bruke tid til å gratulere meg!? Eller bruke tid til å filme en eller annen form av innslag i det hele tatt, og av Vyni som i det hele tatt gadd å lage en video! Til _24_ års bursdagen min! Det er ikke et spesielt år engang!
Etter dette dro My My og Stefan, sammen med Nina, med meg ut til Superhero Burger og spanderte burger til meg! Ååå.... Det var sinnsykt koselig gjort av dem.
Videre dro jeg på vors til Veronica. Vanlig vors, tenkte jeg. Jeg ringer på. Prøver å se gjennom vinduet. Persienna var nede. Syns det var litt merkelig, fordi jeg som oftest kan se inn til stua når jeg er på besøk hos Veronica. Veronica åpner opp, døra inn til stua var lukket. Jeg husker jeg syns det var litt merkelig, men tenkte ikke noe mer over det før jeg begynner å gå inn til stua. Idet jeg åpner døra, ser jeg folk holder på å gripe tak i ballonger og rope: "SURPRISE!"
Jeg fikk så sjokk! Hva faen?! Enda en surprise!! Jeg blir helt forvirra. Hadde tatt et par shots... Rart jeg ikke begynte å grine da. Hadde jeg vært klar i hodet hadde jeg sikkert begynt å grine som faen. Forvirringen tok over. Alle så på meg. Alle ventet spent. Jeg blir jo helt satt ut... Derfor jeg pleier å være diskre på bursdagen min, fordi jeg blir så klein når jeg får så mye oppmerksomhet. Ikke nok med at jeg er sykt klein fra før av liksom...
Men alle sammen var så sinnsykt snille med meg! De hadde ordnet kaker, bursdagsstæsj med hatter og bånd, og gaver. What?! Helt utrolig! Jeg begynte å grine til slutt da Aida begynte å si på fylla hvor god jeg var... Sippet som en liten kid. Det var ikke fordi jeg var lei meg, bare det at jeg var så sinnsykt rørt.
Jeg dro videre til TØHnna etter surprisen hos Veronica. Skulle egentlig dra videre med ut til byen når de skulle på byen, men ble bare helt lost på TØHnna. Da jeg kom til TØHnna, møtte jeg på Maria blant annet. Tror ho spurte om det gikk bra eller et eller annet, husker ikke, men jeg husker jeg begynte å grine da også. Fordi alle hadde vært så snille mot meg den dagen. Herregud, hvor patetisk jeg er i blant... Haha. Mens vi stod der, kom også en haug med folk fra partyhuset (som jeg liker å kalle dem) og gav meg bursdagsklemmer.
Denne dagen var bare over all forventning bra. Jeg klarer ikke engang å beskrive hvor bra det var engang. Det er en av de beste dagene i hele mitt liv. Jeg forventet ingenting. Overraskelse kom etter overraskelse, og folk var så gode med meg. Jeg følte meg så priviligert. Hva har jeg gjort for å fortjene så gode personer og det miljøet jeg er en del av i livet mitt? Lykkerus!

Sommeren 2016. Etter en hard eksamensperiode og eksamener unnagjort, var det tur til Barcelona med Linda, Quang, Vyni. Fantastisk! Vi herpa oss selv den første dagen med å jakte på soloppgangen. Men ellers var det bra! Vi opplevde masse morsomme ting. Det er så utrolig mye å finne på i Barcelona, så 4 netter var for lite for oss. Man bør være i Barcelona i hvertfall en uke hvis man har lyst til å gjøre alt fra sightseeing, shopping, strand, mat, avslapning og uteliv.
Siste del av sommerferien brukte jeg til å jobbe på Sparebank1 SMN. Det var faktisk første gang jeg noen gang har tilbringt sommeren min i Trondheim. Det var faktisk ganske deilig! Mye frihet. Diep var i Trondheim, og mange av de andre vennene mine var der, så det var nok å holde på med! Kjempekos!
Denne sommeren var viktig. Det var da jeg skulle vite om jeg skulle komme inn på master eller ikke. Jeg var livredd for å ikke komme inn på master. What if...? Hva hvis jeg ikke kom inn? Hva i huleste skulle jeg finne på da? Ingen plan B! Jeg ville ikke noe annet! Jeg var så nervøs! Det startet med at jeg kom på venteliste. Nummer 52! Fortsatt: Herregud.. Hva om jeg ikke kommer inn? Jeg tenkte kanskje jeg hadde sjans på skolestartdagen når folk kanskje ikke møter opp. Venteliste i Kristiansand. Jeg kom inn i Bodø ganske mye tidligere enn de andre skolene jeg søkte på, men glemte å akseptere plassen min og fristen gikk ut. Wops.. Eneste grunnen til at jeg søkte Bodø var fordi Veronica tenkte å dra dit, i og med at vi regnet med at ho mest sannsynlig ikke kom inn. Og gjett hva...?! Ho kom fader meg inn!! Og gjett hva enda en gang...?! Jeg kom søren meg inn på master i økonomi og administrasjon ved Handelshøyskolen i Trondheim! Jeg kom inn på første suppleringsopptak! Det var helt utrolig! Jeg tenkte og håpet på at jeg kom inn til slutt, men ikke allerede etter første suppleringsopptak! Jeg husker jeg fikk vite det mens jeg stod og jobbet, og holdt på å rope høyt. Måtte holde hånda over munnen for å ikke skrike. Jeg var så glad. Herregud. Ord kan ikke beskrives. Jeg nådde søren meg målet mitt!!! Alle sammen sa hele tiden: "Slapp av, Vymi. Du kommer nok inn." Jeg ville tro på det, men tenk hvis det ikke skjedde? Jeg turte ikke å tro blindt på det. Men jeg kom inn!!!!

Første semesteret mitt på master kan beskrives som: turbulent og rask. Etter semesteret satt jeg igjen med tanken: "Hvor i huleste ble det av tiden?" Folk sier at det er hardt å gå master, og det er virkelig hardt. Det er annerledes enn bachelor ved at man må jobbe på en litt annen måte. Man har ikke helt friheten til å gjøre og lese som man vil, fordi man er bundet til å jobbe i grupper, ha innleveringer. Det var uvant for meg, og jeg følte meg ikke som den mest effektive personen når jeg leste + at det var mye annet å holde på med også. Jeg kunne jo seff bare stengt meg helt ute, droppet alt det andre og bare jobbet med skole hele tiden, men da hadde jeg hatet livet mitt. Når det kom til gruppearbeid, kjente jeg at det var tungt fordi jeg følte ikke at jeg strakk helt til. Jeg ville, men ble paralysert av tanken av at alle andre er så mye flinkere, og usikkerheten tok overhånd. Jeg følte at jeg var så sykt free rider, noe jeg nok var. Jeg prøvde, og ville, men jeg bare følte jeg ikke nådde til. I tillegg følte jeg meg enda dårligere, fordi alle er jo i samme situasjon! Så hva i huleste driver du med, Vymi? I don't know. Men jeg var så utrolig heldig som hadde gode og flinke folk rundt meg. Muligens det var annoying at jeg ikke bidro like mye, men en ting er sikkert: Jeg var evig takknemlig for at jeg fikk lov til å bli med på innleveringene og bestå. Ellers tror jeg faktisk jeg hadde stryket hele semesteret mitt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har så utrolig dårlig selvtillit når det kommer til skole. Som person går det bra, men det er noe med skole. Jeg vet ikke.. Spesielt det å jobbe med andre var jeg så usikker på. Jeg følte alle var så sinnsykt mye flinkere enn meg, og det fikk meg til å trekke meg litt tilbake. Jeg vet det er en dårlig innstilling, fordi jeg burde bare stå på, men det var bare noe som skjedde. Det ble bare sånn.

Ellers var fadderuka veldig bra! En uke med fyll og fanteri. Jeg ble kjent med mange nye og utrolige bra mennesker. Faddergruppe 4 er fantastisk. Eller som vi endte opp med å kalle oss: Fyllagruppe 4. Vi makser alt. Makser skole, makser fylla. Vi er overalt! Godt at gruppa mi er så aktive. I like you very much.

Nå er vi allerede halvveis i januar på et nytt år. 2017 er året. Som tiden flyr! Jeg fyller søren meg 25 år i år!!!!!!! Hvor cray cray ekke det?! Halvveis til 50! What to do?! Det er søren meg et nytt år, og jeg er så klar for nye utfordringer! Jeg er klar for å komme meg enda mer ut av komfortsonen. Oppleve mer. Lære mer. Bli et enda bedre menneske. Utvikle meg selv enda mer!
Jeg har allerede tatt på meg en stor challenge dette året. Torsdag 5. januar 2017. Dette skal jeg skrive om på neste innlegg, so wait and see! :)
En annen ting jeg har lyst å huske på er at jeg har blitt leder for fagutvalget SIVØK! Det er ikke noe store greier da, men det er litt artig å ha litt ansvar for noe igjen etter AIESEC!

Det er så mange ganger jeg stopper litt opp og ser tilbake på livet. Det høres så sykt klisjé og kleint ut, men what tha heck. This is me. Ofte stopper jeg litt opp og ser tilbake på livet og tenker: "Shit.. Jeg har gått gjennom mye, og alt dette har formet meg til den personen jeg er i dag. Glad og fornøyd." Det er rart og si, men personlighetsmessig har jeg bra selvtillitt. Jeg har blitt mer selvsikker opp gjennom årene. Jeg har opplevd ting gjennom livet, masse erfaringer, som jeg har absorbert og avstøtet, og som former meg til den personen jeg er i dag. Erfaringer på både godt og vondt tar jeg til meg som positivt. Vonde erfaringer er vonde der og da, og det viktigste er å godta at man er menneske. Det er menneskelig å sørge, det er menneskelig å klage, det er menneskelig å være lei seg, men så lenge man ikke baserer livet sitt rundt det negative. Bruk tiden man trenger på å være negativ, fordi det finnes ikke noen snarveier, men bare ikke bruk altfor lang tid på å være nede. Det er vel derfor jeg er så livsglad og optimist, fordi jeg lar ikke vonde ting dra meg ned. Det kan dra meg ned midlertidig, men jeg kommer meg alltid opp igjen, fordi jeg vet at jeg ikke kan være nede i så mange år av levetiden. Man må bare ta med seg erfaringen videre og bli enda sterkere.
Utfordringer er sunt! Endringer er sunt. Vi i Norge er så heldige, fordi vi har så bra levestandard. Vi har så mange muligheter. Jeg føler det er så mange som glemmer at vi har det så bra her, og klager på den minste ting. Folk i fattige land har ikke engang halvparten av det vi har, og her sitter vi og klager på masse rart. Folk burde sette mer pris på det man har. Det er derfor jeg er så glad i reising. Selvom det også er litt skummelt. Man kommer til et land som fungerer på en helt annen måte enn det man er vant til. Man må finne seg fram og lære seg nye ting. Man opplever og ser nye ting. Det gir perspektiv på livet. Man kommer ut av komfortsonen sin. Noe jeg syns er så sinnsykt viktig i ny og ne. Det er det som gjør at man blir komfortabel med seg selv, og ikke freaker ut når ting plutselig forandrer seg. Jeg merker at når jeg ikke har reist en stund, og har grodd litt fast i rutinen og hverdagen min, så får jeg helt noia når jeg først skal gjøre noe annet som jeg ikke er vant med. Jeg liker ikke den følelsen. Det er derfor jeg ofte jobber for å komme ut av komfortsonen min og alltid prøver å utvikle meg selv til å bli et bedre menneske ved å ofte gjøre så sykt mye random ting. Folk kan kanskje tenke at jeg er rar og klein, og gjør sykt mye rart, men jeg har kommet til det punktet i livet hvor jeg ikke bryr meg så mye lenger om hva andre syns. Det jeg bryr meg om er at jeg skal få mest mulig erfaringer og lære i livet. Jeg syns det er viktig å oppleve mest mulig mens jeg fortsatt er ung, sånn at jeg blir enda mer selvsikker på hva jeg har lyst på, hva jeg vil og hvem jeg er som person, til når jeg en dag kanskje skal sette meg til ro. Det kan hende at jeg innimellom tenker hva andre syns, fordi jeg er ikke perfekt, langt i fra. Men i helhet bryr jeg meg mest om hvordan person jeg er og om familien og vennene mine. Jeg har en god familie og mange gode venner, og så lenge disse personene aksepterer meg for den jeg er, bryr jeg meg ikke om andre syns jeg er rar. Hvis folk har noe i mot meg, så får de ha det. Jeg trenger ikke sånne folk i livet mitt uansett, fordi jeg må vie tiden min til de som faktisk bryr seg og er der for meg. Jeg har egentlig lært meg å gi slipp på ting som ikke er verdt å henge seg opp i. Det er alltid forbedringspotensiale i livet, og det er det jeg jobber for.

Nå har jeg nesten skrevet en roman om livet og tankene mine, og syns det er nok. En siste kommentar er:
ALLTID vær tro mot deg selv. For når ting går galt, når andre er i mot deg, når verden er i mot deg, så er det viktigste at man er fornøyd med den personen man er, og står for det man har gjort. Da slipper du å klandre deg selv og angre på ting du gjør. Gjør alltid det du har lyst til å gjøre uavhengig av andre (så lenge du ikke sårer og skader andre seff), for til syvende og sist er det deg selv du må leve gjennom. Derfor er det viktig å være fornøyd med den personen du er og ønsker å være.