AIESEC FTU HCMC - "Hope for Children"

Som nevnt i forrige innlegg har jeg alltid hatt lyst til å dra på internship i utlandet siden jeg var visepresident i AIESEC Trondheim. Jeg jobbet med å sende ut folk på frivillig internship i utlandet og ville selv oppleve hva jeg egentlig sender folk ut på. Hva er vel et bedre tidspunkt enn når man er ferdig utdannet som siviløkonom?

Jeg har hatt lyst til å dra til Vietnam for å bli bedre kjent med kulturen til foreldrene mine, lære meg vietnamesisk bedre og gi en positiv påvirkning til lokalsamfunnet. Jeg søkte på internshippet i mars/april og ble GODKJENT!

Jeg skal på et frivillig internship med AIESEC FTU HCMC i Ho Chi Minh City (HCMC). Prosjektet heter "Hope for Children" hvor jeg skal lære bort engelsk til "unprivileged kids" mellom 8-14 år. Jeg starter internshippet mitt den 16. juli og avslutter 26. august. Dvs. 6 uker! Jeg betaler 4500 kr til AIESEC Trondheim (må støtte lokalkommiteen min vett. Hihi), ellers må jeg fikse flybilletter, visum, betale for bosted (AIESEC FTU HCMC fikser bosted, men dekker ikke kostnaden), reiser og levekostnader. I tillegg vil det være inkludert en tur!!!!!!!! AIESEC foreslo 3 hosteller jeg kunne velge mellom, og jeg valgte og bo på Saigon Backpacker Hostel i 42 dager (!!!) i dorm med mellom 1-8 personer. Dvs. at jeg kommer til å dele rom med alt mellom 1-8 personer i 6 uker. Yikes! Spent på hvordan det går. Jeg valgte å bo på Saigon Backpacker Hostel (som den ekstremt ekstroverte personen jeg er) fordi jeg tenkte det sikkert kommer og går mange hyggelige og open minded folk som jeg kan bli kjent med! Vi er 7 interns til sammen på prosjektet og alle kommer fra forskjellige land; Irland, Nederland, Forente Emirater, Hong Kong, Norge, Italia og Storbritannia. Jeg er spent på hvordan de er, men jeg tipper at jeg er den eneste med vietnamesisk bakgrunn. Kidsa vi skal lære til kan enten basic eller ingen engelsk, og et av spørsmålene jeg fikk under intervjuet var hvordan jeg ville løse denne utfordringen. Da sa jeg at jeg kan litt vietnamesisk, så om det blir krise skulle jeg prøve å bruke vietnamesisken min på best mulig måte. Det virket som jeg klarte å imponere litt der, og at de ikke er vant til folk med lik bakgrunn som meg.

I sommer skal sykt mange fra familien min i utlandet reise og samles i Vietnam. Min eldste onkel fra pappa sin side, kona hans og dattera dems bor i USA, og jeg har bare sett han en gang i hele mitt liv. I tillegg har jeg en onkel 5 fra pappa sin side i Moss som også skal reise pluss flere kusiner, fettere og ungene dems. Jeg kommer til å være i Vietnam i 8 uker til sammen. 2 av dem skal jeg bruke med familien i Cam Ranh og div. reiser, mens 6 av dem går til internshippet i HCMC. Mamma, pappa, Vyvy og Yumi reiser til Vietnam 21. juni, mens Vyni kommer ikke til Vietnam før 2. juli siden ho er på Asiatur med Linda og Quang. Jeg reiser 29. juni og kommer hjem 29. august. Pappa bestilte flybilletter til meg ca 1 uke senere enn dem fordi han var redd for jeg skulle kjede meg i Vietnam, og det er egentlig like greit fordi jeg skal være i Vietnam i 8 uker uansett. Haha. 

Jeg er skikkelig spent på hva fremtiden har i vente og hvordan forventningene mine kommer til å matche realiteten! Jeg tror internshippet kommer til å bli utfordrende, spennende, givende og gøyalt! Jeg gleder meg til å lære mer om meg selv, livet og andre. (Herregud. Det hørtes så sykt deep ut, men det er vel litt typisk meg å slå til med livsfilosofi i ny og ne. Haha.) Jeg er så SPENT!! Det er noe med at man ikke klarer å se for seg hvordan fremtiden blir altså... 

Nytt år, nye muligheter

Jeg er endelig ferdig med mastergraden min og kan uoffisielt kalle meg for siviløkonom (inntil jeg får vurdering på masteren)! Hurra!! Tiden går så fort! Jeg kanke tro at jeg også har vært på et utvekslingssemester i Cape Town, Sør-Afrika! 4 måneder gikk så fort! Det er nesten som om jeg ikke engang var der!!

I dette innlegget skal jeg skrive litt forskjellig om utveksling, AIESEC internship, masteren, brasiliansk jiu jitsu og generelle tanker om det som har vært, livet og framtiden!

Utvekslingssemesteret mitt var så mye rart! Det var artig, spennende, lærerikt, utfordrende, tålmodighetstestene +++. Vi gjorde så mye gøy og var borti så mye rart. Vi ble for eksempel kjent med et tysk tvillingpar, og jeg tror ikke jeg har vært glad i noen samtidig mislikt noen så mye i hele mitt liv. Det er et helt eget kapittel for seg selv, og jeg har ikke blitt utfordret så mye som person siden kanskje... Ungdomsskolen, da jeg først følte meg litt "voksen" og utforsket hvem jeg var som person. Ellers dro vi på roadtrip via Garden Route, strikkhoppet, ziplinet, safari, hikes, stranda, vingårder, Rocking the Daisies (festival), 3 netter gjennom Orange River og masse mer! Jeg er så glad for at jeg endte opp med å dra allikevel, fordi jeg var lenge likegyldig. Hadde det ikke vært for fetteren min som lurte på hvorfor jeg ikke vurderte å dra på utveksling fordi jeg "elsker jo sånt", så hadde jeg ikke engang revurdert!

Jeg har jo også tidligere vært på utveksling i Auckland, New Zealand. Ved sammenligning, likte jeg semesteret mitt i Cape Town, Sør-Afrika, best. Jeg tror det er fordi at jeg slet litt med å finne en fast gjeng å henge med på NZ. Det var utfordrende, men jeg hadde det bra og hang med litt diverse folk. Allikevel håpet jeg på å kanskje finne en gjeng som jeg skulle henge masse med og være "venner for livet". Jeg tror også at det var et pluss å reise med Trine! Det var så hyggelig å reise med henne fordi vi er begge så sykt selvstendige mennesker som gjorde det vi ville uten å føle at vi måtte gjøre noe vi ikke likte for å tilfredsstille den andre personen. Det var sykt chill!

Dette semesteret har vært første gangen i hele mitt liv hvor jeg virkelig har vært usikker på hva fremtiden bringer. Jeg har rett og slett mistet meg selv litt med tanke på mine fremtidsutsikter. Siden videregående og da jeg visste at jeg ville studere master i økonomi og administrasjon, har de siste årene vært satt. De skulle gå til å studere, men jeg visste ikke hva jeg skulle bli. Jeg visste bare at jeg trivdes i studiet med både tall og lesing. I tillegg visste jeg at økonomi og administrasjon åpner for utallige muligheter. Og nå.. Første gang på lenge at jeg ikke vet hvor jeg havner hen. Det har jo selvfølgelig vært tanker om hvor jeg noenlunde vil, men det har ikke samsvart med hvor jeg havner hen. Den usikre framtiden er både skummel og spennende. Men jeg prøver å berolige meg selv med at alt ordner seg til slutt uansett, så lenge man prøver! Jeg tror virkelig at "hard work pays off"! Den usikre framtiden er skummel fordi jeg ikke har peiling på hva som skjer. Men den er også spennende fordi jeg ikke har peiling på hva som skjer. Hvor kommer jeg til å havne? Hvor er det jeg vil? Jeg vil til Oslo, det er klart. Etter 6 år i Trondheim som student, er jeg nå klar for et nytt kapittel i livet; karrierelivet i Oslo. Komme meg nærmere familien og bruke mer kvalitetstid på de yngste søstrene i huset. I tillegg vil jeg bli god på noe innenfor teknologi sektoren. Men hvor ender jeg jobbmessig? Føler meg litt lost, men jeg tror på jo på skjebnen og at den fører meg dit jeg vil, så lenge jeg trekker i litt snorer selv. Det er ikke noe vits å stresse! Den eneste grunnen til at jeg stresser med jobb er vel mest fordi mange andre har fått seg jobb. Jeg vil gjøre foreldrene mine stolte og havne i en god jobb som jeg trives med ikke minst. Akkurat nå føler jeg at de stresser litt for mine vegne, men jeg vil ikke at det skal påvirke meg, for ting ordner seg garantert til slutt uansett. Jeg skal jo tross alt jobbe for resten av livet nå. Kind of...

En av de tingene jeg vet jeg vil gjøre, og som jeg har snakket om leeenge, er å dra på et AIESEC internship. Helt siden jeg var visepresident i AIESEC Trondheim 14/15 og promoterte internships i utlandet har jeg hatt lyst til å oppleve et selv for å vite hva jeg egentlig har sendt folk ut til. Når jeg har sagt at jeg skal gjøre noe flere ganger, prøver jeg alltid så hardt jeg bare kan å holde det jeg sier. Hittil har jeg klart det i de fleste tilfeller, og dette skulle ikke være unntaket!

Jeg elsker at AIESEC jobber for kulturforståelse og utvikling av lederegenskaper for å skape fred i verden ved utveksling mellom land, men jeg vet ikke eksakt hvordan det fungerer i praksis i utlandet. Derfor har AIESEC internship stått på bucket lista mi i flere år. Enten det er frivillig eller profesjonelt. I dette tilfellet syns jeg profesjonelt ble for lenge i utlandet (minimum 3 måneder) og jeg søkte derfor på frivillig (minimum 6 uker). Og guess what?!?! I GOT ACCEPTED!!! HIPP HURRA!! (Skal skrive mer om det på neste innlegg) Mamma og pappa var ikke helt fornøyd da.. Folk lurer på: "Hvorfor?" Det er nok fordi de er skeptisk til sitt eget land fordi de kjenner til det. Etter at jeg fortalte dem at jeg skulle jobbe frivillig i Vietnam, sendte mamma meg flere meldinger kl 7 på morgenen for å vise sin bekymring. Ho var redd for at jeg skulle bli lurt og at jeg skulle bli syk pga at man aldri vet hva de putter i maten. Jeg skjønner bekymringen, og det er greit det, det er bare det at mamma ikke innser at jeg har mye erfaring med reising. Ja, jeg kan bli lurt. Ja, jeg kan bli syk. Men det kan man overalt i verden. Dessuten var jeg nettopp et semester i Sør-Afrika, og jeg er ganske sikker på at kriminalitetsraten er høyere der enn i Vietnam. Det er nok ekstra kjært for dem fordi det er deres fedreland. Heldigvis har jeg en god partner in crime i fammen (a.k.a. Vyni). Ho er litt mer tålmodig enn meg på flere områder, og har heldigvis klart å berolige dem litt siden nyheten var delt. Uansett.. I år er året hvor sykt mange familiemedlemmer fra Canada, Norge og USA er samlet i Vietnam. I tillegg er jeg ferdig med skolegangen. Derfor tenkte jeg at det var passende å samkjøre familiebesøk med frivillig internship!

Når det kommer til masteren. Damn. Jeg er ferdig med til sammen 19.5 år skolegang (hvis jeg skal inkludere Bali og friår med å ta opp fag)!!! Herregud! Det var sjukt å sette nummer på det... Jeg merket at jeg var drittlei det siste semesteret. Tror jeg ble lat etter Cape Town eller noe... Too much freedom. :'D Jeg fant ut at masteroppgave ikke er helt min jobbestil. Det var greit, og det var garantert mer avslappende enn å ha 4 fag, men det var så vanskelig å evaluere seg selv på en måte. Jeg skrev master med Kim. Vi fikk grei hjelp av veileder, men ikke mye nok hjelp til at vi visste helt hvordan vi lå an. Om det var bra nok i det hele tatt. Så mye usikkerhet. Med fag har man i det minste et pensum som man vet man må jobbe med. Vi endte opp med å produsere noe i det minste, så krysser fingrene for at det ble bra til slutt! Men jeg har null peiling... Blir litt lei meg hvis vi får C, fordi jeg føler vi har jobbet på hele veien. Vi har møtt opp på skolen nesten hver dag i et semester og jobbet mye selvstendig med oppgaven, mens mange andre har hatt god hjelp fra flere veiledere og valgt problemstilling ut i fra veiledernes forslag. Men men.. Gjort er gjort, og spist er spist. Nå må vi bare vente å se i september en gang hva karakteren blir til. Yikes!

Bilde tatt i regi av NTNU Handelshøyskolen

Bilde tatt i regi av NTNU Handelshøyskolen

Bilde tatt i regi av NTNU Handelshøyskolen

Den siste tingen jeg har lyst til å nevne er brasiliansk jiu jitsu (BJJ). Jeg har gått på brasiliansk jiu jitsu i nesten ett år nå! Første gangen jeg prøvde det var 13.09.16 hos Trondheim kampsport akademi. Duyen hadde drevet med det i noen måneder på den tida og lurte på om jeg ville joine. "Ja, why not?" tenkte jeg. Jeg har jo egentlig alltid hatt lyst til å prøve ut noe kampsport, så dette passet jo bra! Jeg visste vel egentlig ikke helt hva jeg gikk til, og visste ikke at BJJ var så sykt intimt... Jeg ble helt satt ut... Allikevel var jeg bestemt på å prøve det en gang til før jeg faktisk gav meg, og andre gangen jeg prøvde det fant jeg ut at det faktisk var ganske artig! Jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre i BJJ, men ikke akkurat på det høstsemesteret i 2016 fordi det var så hektisk på den tiden. Jeg startet vel ikke ordentlig med det før 10.02.17 hos NTNUi Jujitsu. Jeg er ikke like investert i BJJ som Duyen, så jeg tenkte NTNUi var et bra sted å trene på. Da slapp jeg å betale og å reise så mye. Siden da har jeg falt for sporten! Jeg elsker måten den utfordrer meg på. Det er ikke bare styrke og kondisjon jeg trener, men også hjernen. Hvilke strategier jeg bør gå for, hvordan jeg skal bruke vekt og moment til min fordel, hvordan bevege meg i forhold til motstanderen. Endelig har jeg funnet en treningstype som jeg faktisk ser frem til å utføre hver gang!! (Sett bort i fra dans da) Jeg har for det meste trent nogi, og bittelitt gi. Gi er den drakten man kan bruke ved trening av BJJ. NTNUi trener for det meste nogi, og jeg har derfor mye mindre erfaring i gi. Det er derfor skikkelig merkelig når jeg kommer på besøk til Moss Jiu-jitsu i feriene og plutselig må ta hensyn til at folk holder meg fast i klæra mine. Siden jeg startet har jeg også vært med på 3 forskjellige konkurranser; Fenris Submission Only (@ MMA Trondheim), Trondheim Sommer Submission Open 2018 (@ Trondheim kampsportakademi) og Oslo Open BJJ Summer 2018. Og for en erfaring det har vært! Det har virkelig fått meg ut av komfortsonen og utfordret meg selv! Jeg har faktisk blitt helt skadet i kroppen av konkurranser, men det har vært veldig artig når alt er ferdig! Nervene er som en berg- og dalbane, appetitten min har blitt helt skada og kroppen har blitt helt forslått etter å ha anspent seg til de grader, men jeg er allikevel veldig glad for at jeg har fått alle de erfaringene som har fulgt med!

Photocreds: Nils Petrick. En gang da jeg var på ferie-gjeste-trening hos Moss Jiu-jitsu :D

Dette var fra min aller første konkurranse. Her meldte jeg meg opp i alle mulige klasser; manneklassen, kvinneklassen, gi og nogi. Gjett om jeg var dævvsliten da jeg var ferdig! Allikevel fikk jeg noen medaljer. Bronse i kvinneklassen gi (1-2 års erfaring, selvom jeg var under 1 års erfaring) +60,10 kg, vi var bare 3 i klassen, så jeg fikk automatisk bronse da jeg tapte første kamp. Sølv i kvinneklassen nogi (under 1 års erfaring) -62.10 kg, vi var her også bare 3 i klassen, jeg vant en match og tapte finalen. Sølv i manneklassen gi (under 1 år) -67.50 kg, vi var bare 2 i klassen, jeg tapte og fikk automatisk sølv. Til slutt tapte jeg i manneklassen nogi og fikk ingen plasseringer.

Dette var fra min andre konkurranse! Det var rett etter master/en eksamen jeg tok opp, så jeg ble bare med i kvinneklassen i nogi, i tillegg til åpen vektklasse nogi. Vi var bare 3 i vektklassen vår, jeg vant en kamp, tapte en kamp, og fikk sølv! I åpen vektklasse var jeg den eneste jenta som faktisk meldte meg på. Jeg gikk mot en gigantisk fyr og tapte, men jeg er allikevel veldig fornøyd med innsatsen! Jeg holdt ut i nesten 2 minutter, og han var serr gigantisk!! Ble kasta litt rundt. LOL...

NTNUi Jujitsu represent!

Dette var fra min tredje konkurranse! På grunn av flytting og lite trening valgte jeg å kun delta i kvinneklassen nogi i Oslo. Her skjedde det mye rart. I min første match ble motstanderen min diskvalifisert fordi ho tok en wrist lock på meg, noe som ikke var lov. Egentlig var ho veldig flink og dominerte meg, så det var synd for hennes vegne at ho ikke vant denne. Jeg følte meg så bad, men regler er regler. Deretter tapte jeg neste match og gikk videre til bronsefinalen. I bronsefinalen møtte ikke motstanderen min opp, så jeg vant automatisk på walk over. Denne bronsen er jeg egentlig ikke så veldig fornøyd med, men jaja.

Jeg meldte meg også i åpen vektklasse for nybegynnere, og gjett om jeg er fornøyd med innsatsen!!! Jeg vant 2 runder, tapte i finalen og vant dermed sølv her! 

Her photobomber jeg "Trondheim kampsportakademi"-gjengen. Jeg føler meg så inkludert med dem. Veldig hyggelige folk altså!

In action. Vet ikke helt hva jeg tenkte her. :'D

Denne konkurransen var endelig den første konkurransen jeg og Duyen kunne være deltakere sammen på! Det var så utrolig artig og godt å være med henne, og at vi var i samme situasjon! Ho er jo sååå flink da! My coach (at least you tried, haha!), my inspiration!

Ja... Det var nytt år, nye muligheter. Alltid litt tanker, refleksjoner og evalueringer om livet en sjelden gang på bloggen. Jeg er så spent på framtiden! Jeg gleder meg til å jobbe med noe praktisk! Bli flink på noe som gjelder! Endelig tjene penger! Jeg gleder meg til min aller første ordentlige lønning. Større økonomisk frihet! Gleder meg til å flytte nærmere familien! Nærmere Quang! Nærmere Maria (som har lovet meg fast sofaplass inntil jeg finner meg eget sted i Oslo)! Nærmere alle andre venner som jeg har på Østlandet! Jeg gruer meg derimot til å ikke lenger bo med folka i K11. Gruer meg til å gi ordentlig slipp på student- og Trondheimslivet. Gruer meg til å ha sykt lite ferie og frihet (spørs åssen jobb jeg ender opp i). Gruer meg til at jeg må betale voksenpris og alt blir dyrere.
Men men.. Sånn er nå livet. Det har vært vanskeligere tidligere å godta det, men i de siste årene har jeg innsett at ingenting er konstant. Det er veldig obvious når man tenker gjennom det, men det er så mye ting jeg har opplevd som har vært litt vanskelig å gi slipp på. Jeg har lært nå at livet går alltid videre. Livet utvikler seg alltid og endring er en stor del av det. Det er bare det at vi mennesker er så redd for endring ofte, og det man vet om fra før av er trygt og komfortabelt. Det letteste er alltid å bare være der man er, men livet handler ikke om det! Endring og utvikling finnes i livet for at vi skal lære! Livet handler om å lære!!! (Tipper de som vet tankene mine rundt hva livet handler om trekker litt i smilebåndene nå! Haha.)