Planen var at jeg skulle kjøre til Gardermoen med hele søskenflokken. En siste roadtrip for å ta farvel. Da vi endelig var på veien merket jeg at det var noe rart med bilen. Den akselererte ikke som den skulle og jeg kom meg såvidt ut av rundkjøringen. Vi finner ut at dette går ikke, og jeg må ta bussen. Klokken var 13:58. Sjekket flybussen. Den skulle komme 14:01. Supernoia. Tenkte jeg aldri kom til å rekke den. Heldigvis var den forsinket og jeg rakk den!!! Helt utrolig! Jeg tror det er noen oppe i himmelen som passer på meg. Det er helt sykt! Hadde ikke visst hva jeg skulle ha gjort hvis jeg ikke hadde rukket bussen. Nå er den 14:25. Jeg er i Son. Flyet mitt går 17:25.
BAKGRUNN
For de som ikke har fått med seg dette skal jeg nok en gang ut på en lengre utenlandsopphold! Denne gangen til Cape Town, Sør-Afrika! Med Trine! På University of Cape Town! Det er så rart å tenke på, for når jeg er ferdig med semesteret kan jeg si at jeg har bodd i 4 forskjellige kontinenter i hele mitt liv!
Jeg hadde faktisk ikke tenkt til å dra på utveksling på masteren min fordi jeg tenkte det koster en del og bla bla (unnskyldninger). Jeg snakket med fetteren min og han lurte på: "Hvorfor ikke? Du elsker jo sånt?" Hvis det bare gjaldt penger, så burde jeg ikke tenke på det og bare dra, for det er ikke så viktig langsiktig uansett. Så her sitter jeg. On my way to my next adventure.
TANKER AKKURAT NÅ
Jeg tror ikke det helt har gått opp for meg at jeg faktisk skal til andre siden av ekvator om litt. Jeg har for det meste følt meg nøytral. Det er først når folk spør: "Er du spent? Gleder du deg?" at jeg tenker: "Oh shit! Jeg skal faktisk reise snart!" Har liksom ikke helt tidsperspektiv og følelser på plass akkurat nå. Jeg prøvde å lese tilbake på hva jeg følte da jeg skulle reise på utveksling i 2014 til NZ og det virker ikke som jeg er i nærheten av den superspente følelsen. Jeg har øyeblikk hvor jeg blir spent, men jeg tror ikke det helt har gått opp for meg at jeg faktisk skal så langt bort i en så lang periode. Merker at noe av det jeg har levd for de siste årene er: "Jeg tror ikke på det før det skjer." Teorien min er at det ikke kommer til å gå opp for meg før jeg faktisk setter beina mine på SA-jord. Ser for meg at jeg og Trine kommer til å se på hverandre og bare: "OMFG?!?! VI ER SØREN MEG HER!!!! LA OSS LEVE LIVET!!!" Eller kanskje vi kommer til å reagere sånn når vi først er på flyet? Who knows?
TANKER AKKURAT NÅ
Jeg tror ikke det helt har gått opp for meg at jeg faktisk skal til andre siden av ekvator om litt. Jeg har for det meste følt meg nøytral. Det er først når folk spør: "Er du spent? Gleder du deg?" at jeg tenker: "Oh shit! Jeg skal faktisk reise snart!" Har liksom ikke helt tidsperspektiv og følelser på plass akkurat nå. Jeg prøvde å lese tilbake på hva jeg følte da jeg skulle reise på utveksling i 2014 til NZ og det virker ikke som jeg er i nærheten av den superspente følelsen. Jeg har øyeblikk hvor jeg blir spent, men jeg tror ikke det helt har gått opp for meg at jeg faktisk skal så langt bort i en så lang periode. Merker at noe av det jeg har levd for de siste årene er: "Jeg tror ikke på det før det skjer." Teorien min er at det ikke kommer til å gå opp for meg før jeg faktisk setter beina mine på SA-jord. Ser for meg at jeg og Trine kommer til å se på hverandre og bare: "OMFG?!?! VI ER SØREN MEG HER!!!! LA OSS LEVE LIVET!!!" Eller kanskje vi kommer til å reagere sånn når vi først er på flyet? Who knows?
PROSESSEN
Det hele startet med at vi måtte sende inn en søknad til NTNU (via søknadsweb). Jeg visste ikke hva jeg kom til å ende opp med, men måtte bare søke og ta det litt som det kommer, så jeg var litt diskré med prosessen.
Vi fikk godkjenning og fikk punkter med ting vi måtte gjøre fra Internasjonal seksjon. Vi måtte søke visum. Visumprosessen var egentlig ikke så ille som jeg skulle ha det til tror jeg, men det var bare litt styr og ordne alle papirer, praktiske ting og ikke minst reise personlig inn til ambassaden i Oslo. Heldigvis bor vi ikke så langt unna og kunne ta en kjøretur, mens stakkars Trine måtte reise helt fra Narvik for å søke visum. Ting vi måtte ha på plass til visum var:
1. Passbilde - 1 stk
2. a) Offisielt brev fra NTNU
b) Offisielt brev fra UCT
c) Avtale med NTNU og UCT
3. Proof of funds
4. a) Utvidet reiseforsikring i Norge
b) Helseforsikring i Sør-Afrika
5. Flight details
6. Medical certificate
7. Radiological report
8. Politiattest
9. Betalingskvittering til ambassaden
10. Pass
11. Forhåndsbetalt rekommandert brev
12. Proof of accommodation
De første punktene var ganske grei. 4b med helseforsikring i SA var litt vrien fordi vi ikke har peiling. Egentlig var det ganske greit punkt allikevel fordi vi fikk tips fra skolen om 3 stk som er greie. Vi valgte Momentum Health. 6 og 7 var litt vrien fordi vi måtte dra til legen. Jeg dro til vaksinasjonskontoret og ble henvist til sykehuset for gratis røntgen, slik at helsesøster kunne skrive under på papirene til ambassaden. Men det var litt styr å ordne med det. STORT TIPS: Planlegg god tid ved bestilling av politiattest. Det er det som tar lengst tid. 11 var også litt vanskelig fordi det er så sketchy å finne accommodation når man ikke er der nede og kan se selv. Endte opp med at Trine booka hotell for oss. Brukte det som proof og avbestilte senere.
Ellers er tips generelt at man bør starte så fort som mulig og bare bli ferdig med en gang. Er egentlig ikke noe vits å vente. Ender bare opp med å stresse.
Det står på hjemmesiden til den sør-afrikanske ambassaden at det tar ca 8 uker å få visum, men det gjør altså ikke det. Usikker på hvor lang tid min tok, men da jeg så når visumet var utgitt, står det datert samme datoen som da jeg kom til ambassaden.
Nå har jeg endelig roet meg litt ned. Er trøtt og sliten fordi søskenflokken la seg så sent i går fordi vi spilte Tetris Friends sammen i arena. Haha. Fikk litt kjeft av mamma og pappa, men verdeee.
Skal prøve å ta meg en liten powernap før vi ankommer Gardmoen! Gleder meg til å møte Trine snart! :D
No comments:
Post a Comment